SKREVET: 20.03.2012 / KLOKKEN: 20:16


La meg begynne med å si at jeg har tenkt til  å begynne med å lage en blogg med en del følelsesladde innlegg. Er du ikke interessert, trenger du ikke lese. Dette er bare en måte for meg for å slippe ut litt frustrasjon.

For tiden føler jeg meg sviket. Såret. Lei meg. Jeg gråter en del, og det kommer egentlig helt automatisk. Hver gang jeg ler, stikker det inni meg for jeg føler ikke at jeg fortjener å le før jeg har fikset opp i det jeg må fikse opp i.

Altså, dette har ikke pågått lenge. Noen dager. Men det her er en av de værste følelsene jeg noen gang har hatt.. Som sakt føler jeg meg sinnsykt sviket. Men samtidig klarer jeg faktisk å se noe positvt med saken også. Selv om det kan være noe positivt, vet jeg selv hva det heller mest mot. Det ødelegger meg innvendig, det ødelegger dagene mine rett å slett. Får jeg ikke fikset det... Får jeg det ikke sånn som det var før, så vet jeg neimen ikke hva jeg skal gjøre. Det betyr så mye for meg. Det betyr faktisk hele verden for meg, og det er altså derfor jeg absolutt få fikset det. 

Dagene som gikk, var alt jeg lengtet etter var at noen skulle spørre "hvordan går det?". Nå når noen spørr, er jeg ærlig. "Helt jævlig". Når folk spørr hva som er galt, tenker jeg "ville du ikke egentlig bare vite hvordan jeg hadde det? Alt du spurte om var hvordan det sto til." Jeg vil nemlig ikke ha en sleiping som later som h*n bryr seg om meg, for å virke som en god venn. Jeg vet akkuratt hvem som er en ordentlig god venn, og de som er falske på innsiden. Men nå som folk kanskje spør, er jeg blitt dritt lei av spørsmålet "Går det bra?". Jeg vil jo egentlig ikke lyge, men jeg er så lei av det, at jeg til slutt bare gir opp å sier "Bra, med deg da?" som om jeg bryr meg selv. Det er da jeg detter rett tilbake til de dritt-tankene som ødelegger dagen min. 




Når jeg gråter, stikker det egentlig enda mer. Nå er det  blitt litt drøyt, for jeg klarer ikke holde på tårene. Ikke engang på skolen. Jeg som hater at andre ser meg gråte. Vanligvis snur jeg meg eller skjuler ansiktet, slik at de ikke merker at jeg gråter engang. Fordi jeg er drittlei av det samme, tomme spørsmålet.

Nå går jeg rundt, helt hjelpesløs fordi jeg ikke vet hva mer jeg kan gjøre. Jeg kjenner klumpen i halsen hele tiden, og jeg er på gråten absolutt HELE tiden (å det er ikke overdriving engang..) Jeg har gjort alt i min makt for å få fikset det, men det har ikke funket. ENDA. Jeg skal nemlig fikse det. Uansett hva som skal til. Uansett hvor lang tid det tar. JEG SKAL FÅ DET TILBAKE TIL DET SAMME GAMLE <3

Ikke ta dette innlegget som et lokkeinnlegg for å få sympati. Det er absolutt ikke hva jeg vil ha! Jeg ville bare få ut litt frustrasjon, og uansett om det er slik jeg føler det nå eller ikke, så kan dere se i bunn at jeg prøver å være positiv. For jeg SKAL fikse det. Så ikke tenk på at jeg vil ha sympati, jeg vil heller ha tilbakemelding om hvordan du syns det var skrevet? :)

Kjente du deg igjen?

- Silje :-)

PS: DETTE ER IKKE DEPRESJON, ANGST E.L.

Kategori: ALT OG INGENTING
Skrevet: 20.03.2012, 20:16



Kommentarer


Legg igjen en kommentar


Navn:

Mail:

Bloggadresse:

Kommentar:


Dette er et gratisdesign laget av http://meeretea.blogg.no



hits